70 år med DNT Hardangervidda tur med hundespannfølge

Vi var på Stigstuv, halvveis i uken på Hardangervidda, og været var forferdelig. Hundene var krøllet sammen i snøen, med bare nesene eksponert for vinden. Planen var å komme over til Sandhaug i dag. Jeg sjekket værmeldingen igjen og en plan begynte å danne seg i tankene mine. Det var ikke lang avstand i dag, og hvis vi dro senere, ville vi hatt et par timer i grov vind, men disse skulle avta. Vi dro, holdt tett sammen, mens de store gutta holdt vår tøffe, men veldig lette engelske pensjonist i le.

To timer senere tok hundespannene igjen oss, akkurat da været roet seg. Vi spiste en rask lunsj og nøt selskap med hundene våre. Vi avsluttet dagen i strålende solskinn med smil mens vi nøt Sandhaugs gjestfrihet.

Disse hytte-til-hytte-turene på Hardangervidda, akkompagnert av en hundeslede for å frakte noe av utstyret vårt, har pågått siden 1955. Jeg har alltid visst hvem i DNT som begynte med dette, men det har vært fascinerende å forske på historien om hvordan og hvorfor. Det er en lang liste over kjente navn som har endret måten vi ser på og bruker fjellene i Norge: Slingsby, Heftye, Nansen & Amundsen hadde alle sine innvirkninger, men når man gjennomgår DNT-årbøker, er det klart at vi også skylder på et annet kjent navn; Claus Helberg.

Helbergs tjeneste som Kompani Linge-kommandosoldat er godt dokumentert. Da krigen var over, vendte han tilbake til DNT-arbeid og sitt livslange arbeid som ruteinspektør. Han laget nyvinninger som har endret forholdet til fjellene våre, og her skal jeg skrive om en av dem.

Overraskende nok startet det hele med fjording- og dølahester. I 1953 hadde et britisk reisebyrå «World Sport & Travel Service» henvendt seg til DNT med en forespørsel om rideturer på Hardangervidda. På den tiden ble hester fortsatt brukt i jordbruket, og derfor kunne DNT arrangere en rekke turer fra det nå revne Maurset Hotel sommeren 1954, hvor 30 norske og 70 britiske ryttere deltok.

Reisebyrået var godt fornøyd, og spurte derfor om det kunne arrangeres en lignende tur neste vinter, denne gangen med grønlandshunder. På 1950-tallet hadde DNT et nett av hytter på Hardangervidda som var åpne i sommersesongen, og bare noen dager rundt påske. Selv om Nansen og Amundsen begge hadde foretatt vinterkryssing av Hardangervidda som en del av polarlæretiden, ble dette sett på som ekstraordinære foretak i en tid da nordmenn hadde en tendens til å nyte skituren i skjermede skoger nær byene, og i tilgjengelige feriesteder som Geilo, Voss & Fefor.

Heldigvis landet forespørselen hos Helberg. Med sin Hardangervidda-erfaring og kunnskap om britiske friluftsmennesker visste han hva som trygt kunne oppnås, og hvordan det skulle gjøres. Det må ha krevd mye planlegging, overtalelse og lokking, men Helbergs erfaring, rykte, humor og optimisme var ideelle for oppgaven. Norsk Trekkhundklubb ble oppsøkt og de kom med 2 hundespann og kjørere.

Den gang var det eneste praktiske stedet for et slikt foretak langs Bergensbanen. Finsehytta hadde lang vintersesong, men hyttene på Instestølen (revet på 1970-tallet da Sysenvatnet ble bygget). Krækkja, Geiterrygghytta og Iungsdalshytta måtte overtales til å åpne hele 2 uker før påskeferien. I tilfelle fant de ut at utvidelse av vintersesongen var økonomisk attraktivt, så nå kan vi alle nyte lange vinterturer mellom komfortable hytter.

Det var en del tvil om evnene og erfaringen til britiske skiløpere, men 40 ivrige personer meldte seg på de 2 turene. Et ekstra skitog til Finse ble arrangert 2 uker før palmesøndag i mars 1955. Deltakerne ble mottatt av 2 DNT-direktører, norske medier, NRK radiosending, Claus Helberg, 10 grønlandshunder og deres kjørere. Et bildeblad sendte en fotograf og journalist med på turen. Den resulterende publisiteten gjorde at turen forble etterspurt i mange år etterpå.

Helberg kjente England godt, sammen med styrkene og svakhetene til britiske friluftsfolk, spesielt deres relative uerfarenhet med nordiske fjellski. Britene viste seg å være mindre dyktige skiløpere enn forventet, men gjorde opp for det med sin besluttsomhet og entusiasme. Turen var på 11 dager, med strekninger mellom hyttene på opptil 30 km. De var en blandet gruppe, hvorav få hadde vært blant fjell før. British Commonwealth Trans-Antarctic-ekspedisjonen i 1955-58 sendte to av sine seniorpersonell på turen, for treningsformål.

Det var etter alt å dømme en stor suksess. I 1957 ble det et fast innslag i DNT-programmet, med typisk 6 turer (A1 til A6) med hunder og sleder på denne ruten hver vinter frem til 1990-tallet. Mange deltakere kom tilbake år etter år, noen opptil 15 eller 20 ganger.

Claus Helberg drev selv A1-turen i 25 år, før han overlot den til Lars Olav Villanger som ledet den i 35 år. Innen det 21. århundre hadde etterspørselen redusert, og det var bare én tur hver vinter.

Turen går nå fra Finse til Gausetdalen i Tinn kommune. De fleste av deltakerne er fra utlandet; Claus Helbergs visdom gir fortsatt en måte for de som har kommet sent i livet til langrenn på fjellski å nyte Hardangerviddas grelle skjønnhet og villmark.

Turen er populær og blir vanligvis utsolgt den første bestillingsdagen. Folk kommer tilbake, år etter år. De danner et fellesskap fra rundt 10 forskjellige land, som holder kontakten med hverandre. Heldigvis ser vi nye ansikter hvert år også, mennesker som er hjertelig velkommen og befinner seg i en forfriskende ny verden med vidåpent terreng, snø, ivrige hunder, vennskap og gjensidig støtte.

Deltakerne har en tendens til å være i en aldersgruppe fra 40 til over 80. Å kunne legge 4 kg personlig utstyr på pulken gjør en forskjell. Becky, vår hundefører sørger for at huskyene er mer enn trekkdyr, men har også kontakt med deltakerne. Noen ganger blir vi dratt bak sleden, og når vi har 2 hundespann får vi tur til å kjøre hundene, noe som alltid er en minneverdig opplevelse.

Siden de tidligere guidene har beholdt denne stillingen i gjennomsnittlig 30 år hver, føler Christopher Solheim-Allen at han har forpliktet seg til å fortsette til han er 80. Han var atomubåtingeniøroffiser i den britiske marinen, er militær vinterguide, tidligere opplæringsoffiser for en Skotsk fjellredningslag, og har gått på ski med hundespann over Grønland. Han er statsborger i Norge og Storbritannia, og bor for det meste i Tinn, med sporadiske besøk i Oslo.