Ifølge studie har Norge gode muligheter for å bevare natur

Å bevare 30 prosent av Europas natur innen 2030 er et mål i den internasjonale naturavtalen. Nå har forskere sett på hvilke områder som passer best til dette, skriver forskning.no

De har funnet ut at områder i Europa med kaldt klima, som Skandinavia og Skottland, er spesielt godt egnet.

Norge kan, blant 11 land i Europa, nå 30 prosent-bevaringsmålet hvis vi følger forskernes råd om å gjenopprette natur, ifølge studien.

Hvordan kan det gjøres?

Ved å kartlegge hvilke områder som er lite påvirket av mennesker, hvilke rovdyr og planteetere landene har og deres sjanse for å overleve, har forskerne kommet fram til at 25 prosent av Europa er egnet til bevaring. 

Målet er å bevare arter som allerede finnes i området eller å gjeninnføre arter for å gjenoppbygge økosystemet. 

Forskerne mener dette kan gjøres gjennom passiv eller aktiv gjenintrodusering.

• Passiv gjenintrodusering handler om at dyr gradvis skal flytte tilbake til områder hvor de ikke lenger bor. For å få til dette, må området tilpasses slik at arten kan overleve der. I Norge har vi fjernet hytter og stier for å gjøre plass til villrein. Det er passiv gjenintrodusering.
• Hvis artene mangler, så må de aktivt bli gjenintrodusert i naturen. Gjennom avlsprogram har vi i Norge aktivt gjenintrodusert fjellreven. 

Utilgjengelige områder blir tilgjengelige

 En del av områdene som forskerne peker på, er lite berørt av mennesker og har derfor stort potensial for bevaring.

I Norge har fjellområder og mindre tilgjengelige områder blitt lite påvirket av mennesker.

– Planlegging og vern har bidratt til å ta vare på disse områdene, men ikke i tilstrekkelig grad på noe vis, sier Sigrid Engen. Hun er forsker ved NINA og jobber med naturressursforvaltning.

Fjellområder har for eksempel vært attraktive for hyttebygging, vindkraftutbygging og turisme.

– Presset bare øker på disse områdene, som blir mindre og mindre for hvert år som går, sier Engen.

Kan skape konflikt

Men det å endre artssammensetningen, antallet rovdyr eller større planteetere i et stort område i Norge, vil være utfordrende, påpeker hun.

Endringene kan skape konflikt. Hun trekker fram det høye konfliktnivået som allerede er innen rovdyrforvaltningen i Norge i dag.

– Det samme gjelder innføring av utstrakte restriksjoner på menneskelSig bruk, som forfatterne legger til grunn for passiv gjenoppretting.

Studien påpeker at det å aktivt gjenintrodusere arter i naturen, kan skape konflikt med lokalbefolkningen. 

Engen forteller at i Norge er det ganske omfattende krav til at lokalmiljøet skal involveres ved større eller konfliktfylte naturendringer og restriksjoner på menneskelig bruk. Likevel har disse kravene fått kritikk. 

–Involveringsprosesser kritiseres ofte for såkalt skinn-involvering. Med det menes at resultatet er eller oppleves som forhåndsbestemt. Det gjelder også å være bevisst på maktforhold og aktivt løfte grupper og stemmer som ofte ikke deltar eller blir hørt, samt gi rom for å anerkjenne ulike verdier og ulike typer kunnskap.

Hun mener en «nedenfra og opp»-tilnærming til bevaring er et ideal å strekke seg mot. 

–En tilnærming som bygger på lokal involvering og engasjement, der regulering av menneskelig bruk ikke oppleves som begrensninger, men som en naturlig del av samspillet mellom mennesket og natur.

Inntrykk av en enkel løsning

Så hvor enkelt er det å bevare natur?

– Man kan få inntrykk av at man har funnet en enkel løsning på et komplekst problem som naturkrisa. Hvis man dykker ned og ser litt nærmere på den praktiske gjennomførbarheten både lokalt, sosialt, økologisk og økonomisk, ser verden fort annerledes ut, sier Engen.

Men hun synes at studien kan være med på å skape bevissthet rundt naturtap.

– Slike perspektiver er nyttige for å motvirke såkalt erfaringsblindhet, det at man over generasjoner glemmer hvordan naturen en gang var og venner seg til en ny normal der mye har gått tapt.