Permafrosten i Europas fjellområder tiner like raskt som i arktis

– Studien er unik. Vi analyserer data fra opptil 30 år tilbake i tid som gir oss et nytt og omfattende innblikk i dagens tilstand og den pågående oppvarmingen og tiningen av permafrosten i Europas fjellområder, sier hovedforfatter av studien, Jeannette Nötzli. Hun er permafrostforsker ved WSL Institute for Snow and Avalanche Research SLF i Davos i Sveits. 

– Permafrosten i enkelte av de kaldeste europeiske fjellområdene varmes nå opp like raskt som vi observerer i de polare lavlandsområdene med størst oppvarming, sier Ketil Isaksen, klimaforsker ved Meteorologisk institutt og hovedmedforfatter i den europeiske studien. 

Permafrosten tiner mer enn forventet

Det er nå godt kjent at Arktis varmes opp tre til fire ganger raskere enn resten av jorda. Oppvarmingen har omfattende konsekvenser for is, snø, permafrost, natur og arktiske samfunn. 

Europa varmes også opp raskere enn noe annet kontinent. 

Nå viser resultatene fra denne europeiske studien at dette påvirker permafrosten i høyfjellet i Europa mer enn det forskerne hadde forventet. Særlig på de høyeste fjelltoppene der permafrosten er kaldest er endringene større enn tidligere observert. 

– Vi fant tilfeller der permafrosten har blitt varmet opp mer enn 1 grad de siste 10 årene. Dette er store endringer med tanke på at det skjer 10 meter under bakkeoverflaten i mange tusen år gammel permafrost. Det er på nivå med det som observeres i de såkalte polare “hotspots” i lavlandsområder lengst nord i Sibir og Canada, sier Isaksen.

Store endringer er observert nær kjente europeiske vinter- og sommerdestinasjoner, som Aiguille du Midi (Chamonix, Frankrike), Dovrefjell (Norge), Jungfrau (Jungfraujoch, Sveits), Juvvasshøe (Juvvasshytta, Norge), Matterhorn (Zermatt, Sveits), Schilthorn (Sveits), Stelvio (Italia), Tarfalaryggen (Kebnekaise, Sverige) og Zugspitze (Tyskland).

Permafrosten er på etterskudd av klimaendringene

Oppvarmingen var størst i de 10 øverste meterne av bakken og i de høyeste fjelltoppene, eller i de nordligste fjellområdene. Oppvarmingen går også raskere der det er lavt isinnhold i bakken. 

– I områder med høyere isinnhold og varmere permafrost nær 0 grader, synker hastigheten på oppvarmingen betydelig og stopper nesten opp, sier Noetzli. 

Grunnen til dette, sier hun, er energien som trengs for å smelte isen. 

– De pågående endringene i fordelingen mellom is- og vanninnhold oppdages ikke med temperaturmålinger, da is- og vann kan eksistere side om side ved 0°C.

Hun forklarer at når all is i permafrosten er smeltet, øker temperaturen igjen. 

– Siden dette kan ta mange år, og noen steder tiår, er oppvarmingen av permafrosten her på en måte på etterskudd av klimaendringene.

Oppvarmingen i bakken skyter fart når all permafrost har tint. 

– Vi ser ved noen målestasjoner svært stor oppvarming på steder der permafrosten har forsvunnet, som for eksempel på Dovrefjell, sier Isaksen. 

Temperaturendringene forplanter seg dypere ned i permafrosten de neste tiårene

Oppvarming av permafrosten er en langsom prosess og ligger etter endringene i atmosfæren. Ettersom temperaturendringene gradvis går dypere ned i permafrosten, vil oppvarmingen og tiningen fortsette dypere inn i fjell og sedimenter i tiårene fremover. Dette bekreftes av målingene som viser at oppvarmingen på 20 m dybde det siste tiåret var lavere enn nærmere bakkeoverflaten.

Høye sommer- og høsttemperaturer i Europa det siste tiåret har bidratt til vesentlig oppvarming av permafrosten.

– Vi ser helt tydelige mønster knyttet til oppvarmingen, som går på tvers av alle dybder i bakken, tidsrom og perioder, sier Isaksen.

God støtte til å håndtere naturfare

Fjellområder i Europa er tett befolket og viktige turistmagneter sommer som vinter. Men når naturen og landskapet forandrer seg på grunn av endret klima står flere steder i fare for å miste den viktige inntektskilden fra turismen. 

Jeannette Nötzli og hennes kolleger opplever stadig etterspørsel fra miljøer som jobber med å håndtere naturfare i fjellet, eller jobber med infrastruktur.

– De omfattende analysene og det nye datasettet gir et godt grunnlag for å vurdere endringer i permafrosten og hvordan dette påvirker stabiliteten i bratte fjellsider. De nye resultatene vil også interessere en rekke forskergrupper som studerer kryosfæren, understreker Nötzli.

Høyt fokus hos verdens meteorologiorganisasjon 

Systematisk forskning på permafrost i fjellområder startet på slutten av 1970-tallet. På grunn av økt turisme og utvikling av ny infrastruktur knyttet til blant annet skisentre, var det stor etterspørsel etter kunnskap og kartlegging av områder med permafrost. 

– I 1987 ble det boret et hull på 60 meter ved Murtèl-Corvatsch i Sveits. Data fra denne stasjonen har den lengste kontinuerlige tidsserien av permafrosttemperaturer i Europa, sier Jeannette Nötzli.

På slutten av 1990-tallet startet forskere å overvåke permafrosten i de europeiske fjellområdene med et nytt perspektiv: de ville undersøke hvordan klimaendringene påvirket permafrosten i fjellet, og hvilke konsekvenser det kunne få.

– Tining av permafrosten er en viktig klimaindikator i seg selv. I tillegg til å forandre stabiliteten i fjellskråninger og infrastruktur, bidrar også oppvarmet permafrost i spesielt lavlandsområder i Arktis til å forsterke globale klimaendringer ved at organisk karbon brytes ned i jorda og det dannes klimagasser som siver ut i luften. Derfor er vi svært takknemlige for at verdens meteorologiorganisasjon har løftet overvåking og forskning på permafrost som en del av kryosfæren høyt opp på agendaen, og at de ser alvoret i de endringene som skjer i Europa, og ellers i verden, sier Isaksen.