Kjempet for livet i stormen

I 2018 legger Kjell-Harald Myrseth og Lasse Wendelbo Kornmo ut på en cirka 500 kilometer lang ekspedisjon gjennom ødemarkene nord i Nordland, indre og nordlige deler av Troms og Finnmarksvidda. Halvvegs må Lasse avbryte turen på grunn av frostskader i ei stortå, og siste etappe må Kjell-Harald gå alene med de to grønlandshundene Nuka og Balto. 

– Jeg hadde ingen betenkeligheter med å fortsette alene, det er noe jeg er vant med, sier Kjell-Harald, som denne søndagen fylte år. Det skulle bli litt av en bursdagsgave han ble skjenket av naturen.

Fra kuling til storm

Det var veldig mye snø i Reisadalen, han hadde slitt i flere dager med å brøyte spor for hundene med sleden. Nå satte han kursen mot snaufjellet mellom Kvenangen og Alta, og et lettere terreng å gå i. Vinden hadde sopt bort mye av løssnøen. Værmeldingen visste han ingen ting om, det var ei god stund siden det var kontakt med sivilisasjonen.

– Da jeg startet var det kjempeforhold. Kanskje en liten medvinds-kuling, så jeg kjørte i stor fart nordover. I ett-tida på dagen slo det om fra kuling til storm på sekunder. Jeg ble tatt på senga i det mest værutsatte området med store, åpne flater. Jeg forstod straks at det bare var en ting å gjøre, jeg måtte grave meg ned i snøen.

«Grav deg ned i tide», er et råd med mye fjellvett. Det forutsetter imidlertid at det er nok snø til å grave seg ned i.

– Jeg var i et område med slak helling nedover. Jeg bestemte meg for å krysse 90 grader på hellingen. Der går det som regel bekkedaler, og de samler snø. Men jeg fant ingen slike. Da jeg til slutt fant noen skavler, bestemte jeg meg for å grave meg inn der. 

Skavlen virket hard og fin, og jeg kunne til og med lage et stort flak til å tette åpningen med. Hundene krøllet seg sammen ved pulken, og det hele virket trygt og godt. Etter å ha spist lunsj, tok jeg på meg godt med klær og la meg i soveposen. Alt i alt hadde jeg det helt greit der inne i snøhulen.

Snøhulen ble helt ødelagt

Helvetet startet med at stormen lød sterkere og sterkere inne i snøhulen.

– Det var taket i hulen som ble tynnere og tynnere. Plutselig ble det hull i taket, og det ble raskt større. Da bestemte jeg meg for å evakuere, og begynte straks på en ny hule. Jeg hadde da nok klær på meg til å kunne være ute, selv i lav aktivitet. Den ble mindre, men med metertjukke vegger, og en så lang inngang som jeg kunne få til. 

Det tok ikke lang tid før den hulen også var borte. Slipt vekk av den sterke vinden. 

– Da forstod jeg at uansett hvor jeg gravde, så nyttet det ikke. Inntil da hadde jeg følt meg trygg, men nå valgte jeg å trykke på nødknappen på GPS-senderen. Etter at det ble lyst, mente jeg at jeg både så og hørte lyden av fly gjennom uværet. Da har de i hvert fall fanget opp nødmeldingen, tenkte jeg, og håpet på at et helikopter skulle komme. Men jeg forstod nok at været ikke tillot det.

Spaden blåste bort

Etter dette ble det vedvarende kaotisk. Kjell-Harald laget i alt fem snøhuler, som alle ble slipt bort i tur og orden. Han oppholdt seg i en til to timer i hver av hulene, før de ble ødelagt. Ved det fjerde forsøket prøvde han å bruke teltet som duk over hulen, for å unngå at hulen blåste bort. Det var nytteløst, teltet var uhåndterlig og ble fylt av snø. Vinden kom på langs av skavlen og gnog seg inn ved inngangen.

– De siste hulene var så små at jeg hadde problemer med å komme meg inn å få stengt. Jeg måtte ligge i fosterstilling for å få plass.

– Det var en stor utfordring å holde på utstyret. Jeg lot det fyke ned mens jeg gravde, for så å grave det fram igjen. Jeg hadde tre liggeunderlag, men vinden tok alle etter hvert. I et ubetenksomt øyeblikk la jeg ifra meg spaden. Den blåste bort umiddelbart, kanskje det viktigste utstyret jeg hadde. Ved en tilfeldighet fant jeg igjen spaden, da jeg krøp rundt på alle fire. Da den femte snøhulen var ødelagt, bestemte jeg meg for å legge meg mellom pulken og hundene. Men hundene nektet å flytte på seg. Jeg måtte ligge ytterst bak hundene og pulken i vintersoveposen, med en sommersovepose som liggeunderlag. Det var ikke greit å flytte på 80 kilo med hunder.

Skalv av kulde

Det er mye som skjer i en slik situasjon som man ikke tenker på hjemme i sofaen. Den finkornede snøen blir presset inn under klærne av den sterke vinden, hvor den smelter. Den filtrer seg inn i skjegg, hår og øyenbryn, hvor den endres til is. Det er umulig å skifte batterier i hodelykta, det lar seg ikke gjøre med stive fingre. Stelle med mat er også umulig, eller man orker ikke.

– Jeg hadde så mye is i ansiktet at jeg tok finnkniven og banket mot isen. Jeg kunne nesten ikke se, og hadde vondt for å puste. Jeg ble stadig våtere, og til slutt valgte jeg å stå opp og forsøkte å grave igjen. Jeg traff på bare stein, gav opp og la meg ned igjen i fosterstilling.

Slik lå jeg og skalv av kulde og følte meg trøtt. Da jeg sluttet å skjelve, ble jeg betenkt. Jeg tenkte på å krype rundt for å holde varmen, eller å ta dagstursekken, spaden og nødpeileren, og bare gå med vinden i ryggen. Jeg hadde hittil konsekvent tenkt på tiltak nummer en og to framover, for å ligge i forkant av problemene. Men nå ble jeg bare liggende i ro gjennom natten.

Helikopteret måtte snu

I mellomtiden forsøkte redningsmannskaper fra Alta Røde Kors å ta seg fram til Kjell-Harald, men fikk store problemer. Snøen pakka seg inn i skuterne slik at de stoppet. Et Sea King helikopter fra Banak i Porsanger måtte gjøre vendereis. De målte orkan i kastene oppe på fjellet. 

Først tirsdag morgen den 16. januar – 42 timer etter at problemene startet – lykkes redningsmannskapene å finne Kjell-Harald.

– Uten at verken jeg eller hundene hadde registrert noe, fikk jeg plutselig et lys midt i ansiktet. Rundt meg stod en hel haug med folk. De hadde leitet rundt meg i en halvtime, og også sett noe av utstyret, uten at de så meg. Jeg og hundene var nok nedfokket. 

Da skjedde det noe rart. Hittil hadde jeg hatt sterk fokus, men nå klappet jeg sammen. Det skjedde en eller annen mental reaksjon, og jeg greide ikke å gå selv, men var altså reddet.

Fingrene fikk hard medfart

De to hundene Nuka og Balto ble også med hjemover på skuterne, men forsvant underveis. Balto ble funnet den 18. januar , han hadde vendt tilbake til stedet de hadde ligget værfast. Nuka kom også til rette, og ble funnet i et skogsbelte i området ved leirplassen. Redningslederen for mannskapet som var ute og søkte etter Kjell-Harald uttalte til pressen i etterkant, at han aldri hadde ledet en leteaksjon som var så krevende med hensyn til været. Selv sier Kjell-Harald at da han først var kommet opp i situasjonen, kunne han ikke ha gjort noe annerledes enn hva han gjorde. Han kom fra det med liv og helse i behold, men det gikk hardt utover fingrene som fikk frostskader.

Les flere spennende artikler her!

Artikkelen stod på trykk i Friluftsliv nr 1/2018